Utrolig trist og uvirkelig dag. I dag kunne jeg ønske jeg var hjemme. Det er skremmende at jeg er så langt borte fra alt, og det verste jeg kunne tenke meg da jeg dro var at noen jeg kjente skulle gå bort mens jeg er her.

Jeg kan ikke forstå det. Alt føles bare tomt, og alt jeg kan tenke på er hvor utrolig urettferdig ting er. Det skjedde så alt for tidlig og jeg kan ikke en gang forestille meg hvordan de nærmeste har det akkurat nå... Det er sånne øyeblikk som gjør at man stopper opp og husker hvor uforutsigbart livet er. Ingen er garantert å leve i neste sekund. Så mange mennesker bryr seg om deg, og du vil alltid huskes som en liten gledesspreder. Hvil i fred kjære deg. Jeg har ikke ord.